Adjø min vakre, lille, skrullete og elskelige Vienna. Hun ble 16 år, og jeg har hatt henne i nesten 7 av dem. Med et lite avbrekk da hun stod som terapihest på Gaustad. Hun har lært meg og begge mine døtre og ri, hun har gledet beboerene på Gaustad, hun har lært mange av småjentene som red her å ri og hun har gjort redde barn og voksne trygg på hest igjen. Hun har vært fotomodell på utallige julekort og bursdagskort og har toppet ørene laaaangt frem hver gang noen skrøt av hvor pen hun var.

Men forbeinet hennes holdt ikke lenger, vi har forsøkt det meste – og det siste året har hun bare gått og vært pensjonist uten sko. De siste par månedene har beinet vokst til det dobbelte og vært varmt og ømt. Og omslag og annet stell har bare dempet det en dag eller fem. Og etterhvert så endret humøret hennes seg også. Og da måtte jeg ta den tunge besluttningen som det er å ta et sånt valg. Min veterinær (som har hjulpet meg masse med henne) støttet fullt ut min avgjørelse og i går skjedde det..

Vetten ringte meg på morgenen i går og sa at han kom om en time. Og Når han kom fikk hun bedøvende og så tilslutt en overdose med narkose. Stille og rolig la hun seg ned. Og det var det, hun sovnet med hodet i fanget mitt. Så sendte vett meg inn og han og sjåføren på "hente"bilen ordnet resten uten at jeg var der.

Jeg er trist og lei meg, men vet jo at det var riktig og gjøre.

Kos deg i hestehimmelen Vienna, der kan du løpe og herje uten at det gjør vondt.