…. og han har det så mye bedre. Han var blitt flyttet til "åpen" avdeling, hvor han hadde fått mye større bur som han klarer og gå ut og inn av selv. Han har vært ute og gjort fra seg, og da gikk han på det vonde benet også ;o))))) De hadde satt inn mat til han, men kresen som han er gadd han jo ikke spise den, men jeg matet han med en og en kule og da spiste han litt. Han "pratet" med oss hele tiden og hadde masse og fortelle. Så ble han nok litt sliten og prøvde og legge seg i en god stilling. Ikke så lett når du har småsår og -kutt over hele deg, er sydd i begge beina, inne i øret, har blåmerker i tannkjøttet, riftet opp nesen og fult av sår og blåmerker i tungen, og sikkert fryktelig mørbanket i hele kroppen… Så jeg la teppet hans bak ryggen hans og hjalp han litt, så sukket han en gang og flatet helt ut og sovnet. Mat og søvn er nok beste medisin. Så vi gikk stille ut og lot han være i fred. Jeg ringte nå i kveld og hørte hvordan det hadde gått ved bandasjeskiftet i dag. De må dope han helt ned hvis ikke vil det være altfor vondt for han, og det så ikke noe værre ut enn i går, og ikke noe særlig bedre heller – MEN det var som forventet litt mindre hovent. Så da går det korrekt veg. Han hadde begynt og våkne når jeg ringte, så han hadde begynt og løfte opp hodet og titte seg rundt. Jeg syntes så fryktelig synd på han, men er glad for at han får så mye smertestillende og sånt, for da får han forhåpentligvis ikke med seg så mye… Vi har avtalt at vi kan komme på besøk hver dag, men hvis vi etterhvert ser at det vil stresse han – dvs at han begynner og stresse når vi går/har gått, vil vi vurdere og ikke komme dit så ofte. Men foreløpig går det hvertfall bra ;o))))

Jeg er så veldig veldig lei meg nå. Det har skjedd noe helt for j*vlig her i helgen. På fredagkveld ble Hugo påkjørt av en trailer på E-18. Han ble truffet i 70 km/t og overlevde!!! Det er helt utrolig, og det er vel egentlig ingen som skjønner hvordan – men vi er bare veldig takknemlige.
Hugo så en hund på den andre siden av E-18 og bestemte seg for å trosse en hver beskjed, og løp over – Per så hva som kom til å skje og prøvde og løpe etter, men det gikk så alt for fort. Han ungikk bilen som kom nedenfra (og det er bra – for hadde den truffet ville han vært død nå) men gikk i fronten på en trailer-trekkvogn som heldigvis ikke hadde med seg henger. Han slepte seg ut av veien og stablet seg opp og gikk mot Per. Per og Marthe var hjemme, jeg var ikke. De turte ikke stoppe han fordi de viste ikke hvordan han var – ene benet så ille ut og han hadde kutt og skrammer overalt, han stoppet ikke før han kom opp trappen og inn i gangen – da la han seg med hodet i fanget til Marthe.
Jeg var på vei hjem, og aner enda ikke hvor mange fotobokser jeg har vekket, men det driter jeg hvertfal i. På veien ringte jeg til Espen Guriby, gamle vetrinæren min, og kjære Espen tok en rask ringerunde – ringte meg opp igjen og ga meg beskjed om at jeg skulle til Jeløy Vetrinærklinikk.
Når jeg kom hjem løftet Per og jeg Hugo inn i bilen og Per kjørte og jeg lå baki sammen med Hugo og holdt han våken. Ene beinet hans var stygt, huden er løsnet nede fra poten og opp til over kneet – så det hang bare som en løs strømpe rundt. Og han hadde et par andre stygge kutt også.
Vel fremme hos veterinæren ble vi møtt av Magnus, som kommer ut med båre og vi får han inn. Han var bekymret for hodet til Hugo pga en tydlig smell han hadde fått der, samt at han hadde rask hjertelyd. Så det og operere beinet hans var aldri noe tema den dagen, han ville neppe tåle å bli lagt i narkose. Ble bare skylt og lagt på fuktighetsgivende gele og pakket inn. Det jeg var mest redd for var indre skader – og det ble sjekket med røntgen med en gang – og UTROLIG nok så ser det ut til at det har gått bra!!!! Ikke noe væskeansamlinger, ikke noen brukne ribben, ingen brukne ben, hel og rett kjeve til tross for tydlig skade på snute og i hode, ikke en gang en løs tann….. Bekymringen første dag/natt var om det var skjedd noe i hodet hans – men lørdagmorgen kom og han kviknet til. Nå snakker man ikke om at det kan være noen hodeskade… ;o)
I går ble han lagt i narkose og de begynte på beinet hans – det er ikke sydd skikkelig sammen enda, for først må man se hvor mye hud som dør. Veterinær Magnus (som førøvrig må være verdens hyggeligste fyr) ville ikke skjære vekk mer enn akkurat nødvendig, så derfor følger de det opp hver dag.
Hugo blir liggende hos veterinæren i 1-2 uker, og vi får en lang rekonvalsenttid på 3-4 måneder, men på direkte spørsmål til Magnus – "er det verdt og la han leve, eller blir det for smertefult"? Svarte han umiddelbart JA!
Så Hugo har en engel som passer på han, han skal leve videre, og han kommer mest sannsynlig til å beholde beinet sitt, og han kommer sansynligvis ikke til å ha noen men…… Det er f*en ta meg helt utrolig!!!

Vi besøker han hver dag, og jeg gleder meg til han kommer hjem.

AG